For Kirken er også påsken den store høytiden, men da i en annen historisk dimensjon. Som den nye Moses, førte Jesus på sin måte påskevisjonen videre, i en dramatisk påskeuke i Jerusalem for rundt 2000 år siden. Fra det jødiske minnemåltidet, som han ga ny mening, til den tunge vandringen på Via Dolorosa til retterstedet, Golgata, der han døde som en simpel forbryter. Påskedrømmen så ut til å ta en brå slutt for alle som trodde på han - inntil noen kvinner kom til en tom grav tre dager senere. Da fikk påsken ny mening. Drømmen om frihet og håp, trådte inn i historien på en ny måte.
Få uker i menneskenes historie har hatt tilsvarende innvirkning på historiens gang. Besøk et kunstgalleri, og det vil være bilder som henter motiver fra denne uken. Besøk et konsertlokale, og det er ikke langt mellom tekster og toner som har påskemotiver. Kirkehusene er ytre tegn på påskebudskapets nærvær verden over. Kirkene er forsamlingssteder hvor påsketekstene leses. Hver søndag når det kalles til gudstjeneste er i prinsippet en påskedag, til minne om det store påskeunderet da drømmen ble virkelighet. Da kjærligheten seiret over ondskapen. Livet over døden. Påskeuken er fortsatt den helligste uken i kirkens årssyklus.
Men i vårt ”kristne” land er det ikke lenger så lett å se sammenhengen mellom folks håp om en drømmepåske og kirkens dramatiske fortelling om den store påskedrømmen. Vi går til kirke på julaften. Det er det ”kultur” for. Men Skjærtorsdag og Langfredag, påskenatt og påskemorgen, tegnes for mange lettere med bilder av snø, sol og ski, enn kirkegang og salmesang. - I fjor feiret jeg påske i Arkhangelsk. Det var fullsatte kirker påskenatten igjennom. Vakker sang. Sterk og dramatisk liturgi. Folk sto. Tettpakket og nærværende i timevis. Det var en ”himmelsk” opplevelse. Som en drøm i påskeskinn.
For ikke mange tiår siden var det tomt i kirkene i Russland – også på påskenatt. Kirkene virket forlatt av de fleste. Men påskedrømmen var ikke død! Det er tankevekkende. Det forteller om noen undertoner i historien som det ikke er så lett å utrydde. Det hører med til historien fra Arkhangelsk at biskopen sa at han var mer urolig for den tiltakende velstanden enn for kommunismen når det gjelder kirkens framtid!
Er det noe av det vi har sett her til lands gjennom to etterkrigsgenerasjoner? Både ja og nei. Det er klart at påskehøytiden er mindre preget av kirke for mange i dag enn den var for femti år siden. Nye fritidstilbud, lettere atkomst til gamle og nye feriemål,. økt økonomisk kapasitet, ”rammer” kirken generelt og kanskje ikke minst i påskehøytiden. Men bildet er langt fra entydig. Den siste offisielle årsstatistikk for vårt bispedømme viser økt kirkegang. Som det eneste bispedømme i landet! Det er nok færre faste kirkegjengere enn før, men antakeligvis mange flere som er ”innom” kirken. Påskedrømmens tid er ikke forbi. Lengselen etter frihet og fred følger oss som mennesker i forskjellige former til alle tider. Derfor har fortsatt påskedramaet mening. Det gir drømmen dybde og innhold. For fortellingen om lidelse og død, seier og håp, slik vi møter det i en historisk person i en historisk uke, har fortsatt evne til å berøre. I kirkene feires påsken i glede og takk også i 2011 – selv om det ikke skulle bli noen drømmepåske!
Tor B Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland
