Her er prekenen:
ALDRI MER HIROSHIMA!
6. august kl 08.15 japansk tid ble atomalderen innledet. Tre dager senere kl 11.02 ble Nagasaki rammet. To byer ble utsatt for ukjente og voldsomme kreftene. Hiroshima som lå på en åpen slette, ble fullstendig ødelagt.
I Nagasaki, som egentlig ikke var et bombemål, men på grunn av værforholdene likevel ble det, var ødeleggelsene ikke så omfattende fordi byen er gjennomskåret av neon høydedrag.
Hiroshima er blitt et ikon legemliggjort i den utbrente ”domen” – restene etter handelssenterets kuppel på en av de få murbygningene i sentrum.
I Nagasaki står et bilde av en sammenfalt katolsk katedral som et tilsvarende ikon. Bombene rammet alt og alle.
Opp mot 200.0000 døde. Tallet får vi aldri vite eksakt. - Og mange, mange flere ble merket for livet. Menneskene hadde brukt sin kunnskap og sin kapasitet til å skape et monstervåpen!
Ikonene er bilder på menneskets enorme destruksjonspotensiale og samtidig bilder på menneskets vilje til liv: Aldri mer Hiroshima! Aldri mer Nagasaki.
[Jeg har vært og sett det selv. Jeg har besøkt byene flere ganger mens jeg bodde i Japan på 70- og 80-tallet. I 2008 var jeg der for første gang på selve dagen! - Og inntrykk ble forsterket!]
Finnes det noen begrunnelse for å slippe bombene?
Det går an å føre en akademisk debatt om hvorfor atombombene ble sluppet. Var det for å få prøvet det nye våpenets virkekraft i praksis? Var det nødvendig for å få japanerne til å kapitulere og dermed spare mange allierte liv? Var det for å komme Sovjetunionen i forkjøpet både med okkupasjonen av Japan og i posisjoneringen før oppgjøret etter krigen?
Kanskje var alle motivene medvirkende. Det er på mange måter uinteressant. Bombene viste oss krigens sanne ansikt. De viste oss at krigens ytterste konsekvens er total ødeleggelse. Av livet. Av våre verdier. Av vår humanitet.
Og all logikk tilsa i 1945 at nå er det slutt! Vi har lært: Aldri mer Hiroshima – Aldri mer Nagasaki! - Men sånn ble det ikke. Den ”kalde krigens” dynamikk bygde på en logikk om fryktens ”balanse”. Våpenarsenalene ble så store at vi kunne ødelegge alt liv på kloden mange ganger! Det var en fryktens tid for oss som vokste opp i de dager.
Vi er et annet sted i dag, men vi har enda ikke nådd målet. Det er fortsatt atfor store lagre av atomvåpen – og vi har ikke maktet å stanse spredningsfaren.
Det forutsetter en ny politisk vilje i verdenssamfunnet til å ta det siste steget for å bringe atomvåpen ut av verdenshistorien.
Kirken har vært en viktig røst mot atomvåpen. Og det er flere tydelige uttalelser på 50- og 60-tallet. Inspirasjonen var ofte Kirkenes Verdensråd. Uttalelsen fra 1960 avsluttes med et videre perspektiv:
”Kirken vil fortsatt la sin røst lyde mot krigen som en uverdig form for å avgjøre tvistemål mellom nasjonene!”
Atomvåpen er bare en tydeliggjøring av moderne krigførings uhyrligheter. Moralsk sett er det ikke langt mellom ”teppebombing” av tyske byer våren 1945 og katastrofen i Hiroshima og Nagasaki noen måneder senere. Og vi utfordres i dag. Norge er nå en krigførende makt. Vi ble ikke med i Irak, men vi er i Afghanistan. Kirken var sterkt engasjert mot norsk deltakelse i Irak, men vi har sagt lite om Afghanistan.
Men fortsatt gjelder det: ”Krig er en uverdig form for å avgjøre tvistemål i verden!” - Også dagens kriger. Vil vi se hva som faktisk skjer der bombene faller og der krig er blitt løsningen, da påføres uskyldige lidelser og krigføring skaper så sjelden fred!
Krig løser ikke problemer. De skaper bare nye. Hvorfor lærer vi ikke det? - Også en såkalt krig mot terror vinnes vanskelig med militær makt. Det er vanskelig å bombe istykker menneskelige miljøer som ønsker å skape frykt og bruker vold og terror som sine uttrykksformer.
Kirkens fredsengasjement er i utgangspunktet allmennmenneskelig. ”Alle” ønsker å leve i fred, i trygghet og i frihet. Men kirken har tillegg sterke tekster og bilder fra sin kilde til kunnskap om livet, fra Bibelen. Vi har hørt sterke ord om fred fra Det nye testamentet (Joh 14,27 og 1 Joh 1,5-7) – og vi har sterke og vakre ord fra Det gamle. I Jesajaboka kapitel to står det:
”I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!»
Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!»
For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk.De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. Kom, Jakobs ætt, la oss vandre i Herrens lys.”
Det er en vakker tekst! Det er vakre bilder. Sånn ønsker vi det skal være mellom oss.
Det er en tekst som er mer enn en eskatologisk endetids drøm, den er samtidig et program! Den viser til en by. Fredens borg, Jerusalem, framstår i dag som et ufredens arnested der tre religioner møtes. Fred på dette stedet vil gi store ringvirkninger. Derfor må det fortsatt være fokus på å skape fred mellom palestiner og israelere, mellom jøder, kristne og muslimer.
Vi merker forgreninger av denne konflikten også hos oss i disse dager. Det er noen som vil ha oss til å tro at vi står overfor en avgjørende kamp mellom islam og kristendom i verden i dag. Vi ble minnet om det 11. september for ti år siden. Og det kom plutselig nær oss i Oslo og på Utøya en fredag for litt over et år siden, 22. juli 2011. Ugjerningsmannens motiv var å vekke oss til kamp islam.
11. september innevarslet USAs krig mot terror. Retorikken var en hatets og gjengjeldelsens retorikk. Heldigvis svarte ikke våre ledere og vårt folk med en hats- og gjengjeldelsesretorikk. 22. juli-ugjeringene ble møtt med en livets retorikk. Nå er det ikke uten videre lett å sammenholde 11. september og 22. juli. Forskjellene er mange, og vi kan bare spekulere over hva som ville ha skjedd om det hadde vært muslimske grupper som sto bak og gjennomførte terrorhandlingene her hos oss.
Men vi kan øve oss i å tenke tanken at det kunne ha vært andre som gjorde det – for spenningene vi i dag opplever i en verden som sliter med mange og store utfordringer, vil kreve mye av oss framover. Fredens og fellesskapets vei, er en vanskelig vei.
Nå har vi kanskje større muligheter enn noen gang til å legge grunnlaget for fred fordi vi lever i en multikulturell verden. Vi møter muslimer både i Lillestrøm og Bodø. En av mine sterkeste opplevelser etter 22.7-krisen, var møtet med den lokale muslimske forsamlingen i Bodø en uke senere. De var usikre og utrygge. Mer enn vanlig. Og derfor ble møtet så sterkt. Vi ønsker alle det samme og vi står sammen som medmennesker om de samme mål: fred, trygghet og frihet.
Veien fram er vanskelig. Men vi må ikke miste fredsvisjonen fra Jesajaboka av syne. Vi må bruke våre ressurser og vårt engasjement til å skape fred og liv – ikke krig og død.
Det er langt fra Jerusalem til Oslo. Det er enda lenger fra Hiroshima til Utøya – selv begge stedene har øy i navnet sitt. Men alle stedsnavnene bærer med seg den samme fredsvisjonen: Freden må vinne rom. Freden må bli virkelighet. Alt dette klinger med når vi på denne dagen gjentar: Aldri mer Hiroshima!
