Et ord til Wiksaas

Arnfinn Wiksaas er en ivrig debattant. Mange innlegg når Avisa Nordland. Religion og kristendom er et av flere hovedtemaer. Hans mange kritiske kommentarer har jeg latt stå ukommentert, men i hans siste artikkel om "Hva Jesus verken sa eller så..." kommenterer han noe jeg har skrevet på en slik måte at jeg har valgt å svare. Og her er svaret slik det sto på trykk i Avisa Nordland i dag (12.3.13).

Vet Wiksaas hva han skriver om?

Arnfinn Wiksaas skriver med den største selvfølgelighet om religiøse temaer. Han vet hva som er sant og rett. Han avskriver religion. Han gir karakterer og fester merkelapper. Han mener å ha avslørt den religiøse tro som stupid, hyklersk og historisk uetterrettelig. Arnfinn Wiksaas må selvsagt ha rett til å mene det, og å skrive det. En åpen samtale om religion og tro, etikk og verdier, er viktig. På tross av mange religions-innlegg fra Wiksaas sin hånd har jeg nølt med å skrive fordi hans bastante tro på egen innsikt og kunnskap og andres mangel på samme, ikke innbyr til dialog. Men siden han nå kommenterer (AN 1.3) noe jeg har skrevet (AN 23.2), vil jeg prøve meg.

Wiksaas avskriver Jesus som «vagabonden fra Nazaret». Denne Jesus skal ikke ha sagt noe om at skulle «etableres en kirke, og at paver og prester skulle formidle hans filosofi (i Kirkens favør), og at det skulle bli reist katedraler for fattiges penger». Og Wiksaas fortsetter: «Løftet om å komme snart tilbake for å hente de salige, er til dato ikke overholdt». De spørsmål Wiksaas peker på har vært viet betydelig oppmerksomhet i den faglige diskusjonen om forståelsen av Jesus-skikkelsen gjennom i snart 200 år. Teoriene har vært mange. Metodene og fortolkningsprinsippene i stadig utvikling. Alt i et åpent historisk-kritisk perspektiv. De aller fleste prester i Norge har sin faglige bakgrunn i et slikt miljø. Ingen teorier jeg har sett Wiksaas referere til har vært nye. Wiksaas kan i det hele ikke kjenne mye til den akademiske teologien som undervises i dag.

Det samme gjelder kirkehistorieforskningen. Wiksaas antyder for eksempel at jeg ikke skulle kjenne til dansk-norsk deltakelse i slavehandelen. Akkurat slavehandel har jeg jobbet en del med og kjenner forskningssituasjonen rimelig godt. Det er en fortelling om kirkelig mangel på å aktualisere Jesu budskap om nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik vi ser det i dag. Jesus tok ikke noe oppgjør med slavehold, men han snakket med og om mennesker på en slik måte at vi i dag på teologisk grunnlag er motstandere av slaveri. Noen tilsvarende kunne vi si om kirkens kamp mot likestilling. I dag understreker vi på teologiske premisser likeverdet mellom mann og kvinne. Jeg skulle ha ønsket at kirkens ledere, inklusive biskoper, hadde vært pådrivere i disse sakene. Det hadde gitt større troverdighet. Men konteksten var en annen. Fagteologien og kirken er ikke redd for en åpen og kritisk historieforskning.

Men med all kritisk kunnskap som kan stables på beina, er det likevel fortsatt slik at personen Jesus fascinerer og utfordrer. På mange plan og på mange måter. Noen av oss kan ikke tenke oss et liv uten impulser fra daglig omgang med hans ord. Formuleringer og refleksjoner knyttet til Jesus berører de dypeste lagene i oss. Skyld, tilgivelse, forsoning, håp, kjærlighet. Liv. Død. Evighet. Påsken som vi nå nærmer oss er selve høydepunktet i dette dramaet. Korsfestelse og oppstandelse, i noen få fortettede dager i Jerusalem. Disse dagene har forandret vår historie. De betyr fortsatt mye for vår kultur og de betyr fortsatt noe dypt personlig, for mange av oss, noe vi vil kalle tro.

Wiksaas gjør et poeng av at jeg skal være en «liberalist» som er en fare for kirken. Han påstår at jeg ikke tolker «evangeliene etter klassisk fasong». Hvilken fasong? Viser ikke nettopp historien oss at det har vært mange fasonger? De var der allerede fra begynnelsen. Det Jesus sa og gjorde skapte forskjellige bilder av han. Deres situasjon og kontekst avgjorde mye av hvordan de oppfattet han. Sånn er det fortsatt i dag. Og våre kontekster er helt andre enn de var på Jesu tid. Derfor tolker vi forskjellig og legger vekt på forskjellige sider av hans budskap i lys av den kunnskap og de erfaringer vi i dag har om verden og livet. Jesus var i historien – og det er han fortsatt, i troens møte med budskapet.  Jeg må innrømme at det oppleves ganske arrogant å stemple denne troen for «nytteløs innbildning». For meg er det ganske fjernt fra min opplevelse av troen, og derfor spør jeg: Vet Wiksaas egentlig hva han snakker om når han gir sine karakteristikker og setter sine merkelapper?