lørdag 30. mars 2013

PÅSKE 2013

I AVISA NORDLAND, som i dag - påskeaften - ikke bringes rundt, men bare selges som løssalgsavis, hadde redaksjonen gitt plass til noen påskerefleksjoner i kronikks form. Et viktig poeng for meg er å vise at kirken i dag er et globalt fenomen og at feiringen i våre kirker, er en del av et stort universelt fellesskap. Pavevalget og innsettelsen av ny erkebiskop i Canterbury, hvor jeg selv fikk være tilstede, minnet oss om dette ved inngangen til årets påskeuke. Her følger kronikken:
En fredag i jødenes påskeuke for snart 2000 år siden sto noe fortvilte mennesker ved et kors. Romerne hadde dømt deres venn og lærer til døden etter en summarisk rettergang. Korset var det brutale straffemiddelet. Tre dager senere gikk noen kvinner til en grav for å stelle liket. De rapporterte om en tom grav. Det er grunnfortellingen i det som skapte den kristne kirke. Derfor er påsken kirkens viktigste fest. Påskeuka som forandret alt. Som forandret historien. I dag feires det påske i hele verden.
Rett før påske 2013 fikk vi klart inntrykk av at kirken i dag utgjør et levende, omfattende og mangfoldig internasjonalt fellesskap. Vi så det da det kom hvit røyk ut av Vatikanets «valgpipe» og den første paven fra Latin-Amerika uventet og overraskende kom ut på balkongen og ble annonsert som pave Frans. Den første. Selv er pave Frans jesuitt, det kjente og en gang så beryktede jesusselskapet skapt av Ignatius Loyala for å bekjempe reformasjon og vantro. I dag er de en organisasjon med stor troverdighet og anerkjennelse. Frans er den første jesuitt på pavestolen. Han valgte pavenavnet fra en annen orden, fransiskanerne, grunnlagt av «gråbrødrenes» far Frans av Assisi. En idealskikkelse i kirkens historie med vekt på tjeneste for medmennesker og et liv i enkelhet. Noen av prestene fra vårt bispedømme var på Petersplassen og hyllet Frans. De forteller om en elektrisk stemning. Pavevalget har skapt nytt håp. Inn i påskefeiringen 2013.
Selv var jeg med på en annen stor kirkelige begivenhet nå rett før påske. Innsettelsen av ny leder i det anglikanske kirkefellesskapet med 77 millioner medlemmer verden over. Den hadde ikke samme mediale dimensjoner som pavevalget, men erkebiskopen av Canterbury, den samlende lederfiguren i den anglikanske kirke, er en av de viktigste kirkelederne i den protestantiske verden. Det var også en stor opplevelse. En fullsatt katedral. En storslått seremoni. Også valget av Justin Welby var overraskende og uventet. Han er ingen akademisk teolog som sin forgjenger. Han har en annen yrkeskarriere bak seg. Som finansleder i den engelske oljeindustrien! Da han ble prest i 1989 sank han som en stein på lønnsskalaen. I Den engelske kirken har han jobbet som internasjonal fredsforhandler og som lokal menighetsprest. Før han ble domprost i Liverpool og biskop i Durham. Også Welby talte om fattigdom og rettferdighet som de store utfordringene for kirken. Det handler om kirkens troverdighet. Også han talte med frimodighet om en kirke som lever og vibrerer, i Afrika og Latin-Amerika, men også i Europa. Kirkens tid er ikke forbi.
Påsken 2013. For meg vil bildene fra Vatikanet og fra Canterbury prege påsken 2013. Håpet. Fokuset. En kirke for medmenneskelighet og tjeneste. Nå har ingen av de to store, internasjonale kirkefellesskapene en enkel framtid. De står overfor betydelige utfordringer. Fellesskapet er truet. Spørsmålet om kvinners plass i kirken er ett slikt øm tålelig spørsmål. Anglikanerne har vanskeligheter med kvinnelige biskoper. Katolikkene med kvinnelige prester. Og spørsmål knyttet til seksualitet og samliv skaper sterke spenninger. Mest åpent og direkte blant anglikanerne. Men midt i disse utfordringene, viser valgene av nye ledere kirkens store format anno 2013.
Den norske kirke er i sin grunnstruktur nasjonal. Men vi er også knyttet opp mot det store, globale kirkefellesskapet. Snart 200 års misjonsvirksomhet har skapt bånd til vibrerende og livskraftige kirker i Sør-Afrika og Etiopia. På Madagaskar og i Brasil. Jeg har selv vært med å feire tolv påsker i Japan hvor kirken er en beskjeden minoritet tallmessig. Vårt bispedømme har i dag nære kontakter med den ortodokse kirkefamilie. En påskenatt i Arkhangelsk for et par år siden hører med i min påskehistorie. Mysteriet ble levendegjort i en fantastisk kirkelig liturgi. I Egypt feirer den koptiske biskopen og Nordlands-vennen Tomas og hans menighet også eldgammel påske. Under sterkt press. Hva vil framtida by den kristne minoriteten i landet? Det så løfterikt ut med rop om demokrati, toleranse og ny åpenhet. I dag er situasjonen en annen. Og påskefeiringen i Beit Sahour, rett utenfor Betlehem i Palestina, en menighet som Skjerstad har fellesskap med, er i en vanskelig situasjon, preget av både fysiske og mentale murer som sperrer dem ute fra et liv i frihet og trygghet.  
Påske 2013. Det er stor avstand mellom den første kristne påske med korset og den tomme grav og den påsken vi feirer i dag. Men budskapet angår en hel verden. Det er kanskje ikke alltid så lett å se, men en ny pave og en ny erkebiskop peker på den store sammenhengen i historien knyttet til fortellingen om Jesus Kristus, hans død og hans oppstandelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar