onsdag 27. februar 2013

OM BISPEROLLEN

Avisa Vårt Land har gitt innlegget overskriften: 'Flygende' biskoper ingen god idé. Bakgrunnen for min artikkel er en kommentar av sjefredaktør Helge Simonnes i lørdagens avis: "Biskop à la Schjøtt-Pedersen". Jeg er glad for Vårt Lands oppmerksomhet om bisperolle, men har noen kommentarer og spørsmål. Og her er artikkelen:

OM BISPEROLLEN
Vårt Land vier biskoper og bispetjenesten stor oppmerksomhet for tiden. Det er bra. Det er viktig akkurat nå når den fremtidige kirkestruktur skal tegnes. Biskopenes rolle og bispemøtets plass er viktige deler i dette landskapet. Nye tanker er i denne sammenheng velkomne. Slik sett er Helge Simonnes sin høytenkning av interesse (23.02). Jeg har følgende refleksjoner og spørsmål:
1.       Utfordringen med biskoper med annen utdanningsbakgrunn, handler egentlig om presteutdanning. Det er bred økumenisk enighet om at en biskop er prest «i bunnen».  Den engelske kirke, som Simonnes viser til, har imidlertid utviklet et mer fleksibelt utdannings mønster og -tilbud for prester enn vi har i Norge. Deres presteskap er langt mer sammensatt når det gjelder fag- og erfaringsbakgrunn og deres teologiske fagkompetanse tilsvarende mangfoldig. Her har vi etter mitt skjønn mye å lære.
2.       Når det gjelder hvem som blir biskop er det store spørsmålet nomineringsprosess og valgordning. Her er også en videre diskusjon av interesse. I Den engelske kirke er systemet «lukket». Det er en liten nominasjonskomite som arbeider i det skjulte med å finne kandidater. Svært få vet hvem som blir forespurt. Dronningen ved statsministeren blir presentert for et par kandidater. Hun kan velge å få fram andre navn dersom hun ikke er fornøyd.  En av fordelene ved dette systemet er at kandidatene ikke blir offentlig eksponert, med alt det medfører av belastning. En kan derfor få fram biskoper som kanskje ville ha svart nei til å gå igjennom en lang valgprosess. – I Sverige og Danmark har en svært åpne nomineringsprosesser hvor det i prinsippet er enkeltpersoner eller støttegrupper som lanserer kandidater. Og så er det et direkte valgsystem med en eller flere omganger inn til en har en «vinner». I Danmark er det noe som nærmer seg en «valgkamp» før avstemningen begynner. Hadde vi hatt en tilsvarende ordning hadde kanskje de navn Simonnes nevner i artikkelen, vært kandidater.   
3.       Forslaget om å ha «frie» eller «flygende» biskoper med spesielle oppgaver ut fra kompetanse tror jeg er lite aktuelt hos oss. At viktige aktører i Den norske kirke bør få bispetittel fordi det vil gi dem en tydeligere posisjon, tror jeg er en gal måte å tenke både om bisperollen og om mangfoldet av tjenester og gaver i kirken som helhet. Historien og erfaringen forteller oss om mange bispevarianter, men det er en krevende øvelse på flere plan å skulle utvide vår tradisjon mer enn at vi har fått en fast preses.
Så en liten observasjon til slutt: Mener virkelig Simonnes at det er relevant å sammenlikne Statoil-Lund med Tunsberg-Dahl når det gjelder varsling om avgang? Det virker underlig. Det er antakeligvis slik at et stort konsern, som er sårbart overfor aksjemarkedets «lover», svekkes av kunnskap om når direktør har tenkt å gå av. Men hva da, Simonnes, med alle lederstillinger som i dag er åremålsbasert? Og hva med 70-årsgrensen som noen av oss nærmer seg? Alle vet når tida er ute. En leder kan likevel få gjort mye. I et bispedømme er mye avhengig av langsiktig planlegging, ikke minst når det gjelder visitaser. Da er forutsigbarhet et gode. Det har kollega Dahl tatt hensyn til. - Kanskje åpner dette spørsmålet for en dypere diskusjon om hva lederskap i kirken egentlig dreier seg om? Og da er jeg ikke sikker på om pavemodellen, som Simonnes tidligere har henvist til, eller Statoil-modellen er så lett å overføre.     Tor B Jørgensen, Bispemøtets eldste biskop (f 27.12.45)

søndag 24. februar 2013

HVA VILLE JESUS HA SAGT - OM OLJEBORING

Jeg ble spurt av avisa Vårt Land for noen dager siden om hva jeg tror Jesus ville ha sagt om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Kortsvaret finnes på Vårt Lands nettside. I går (23. februar) sto et mer utførlig svar på kronikkplass i Avsia Nordland. Og det så slik ut:

Hva ville Jesus ha sagt?
Avisa Vårt Land stilte for kort tid siden spørsmålet om Jesus ville ha sagt nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Biskopen i Sør-Hålogaland ble også spurt. Spørsmålet kan høres litt naivt og provoserende ut. Men det er det mange spør om når kirka engasjerer seg i konkrete klimasaker. Politikere og næringslivsfolk forteller kirka at dette er et politisk spørsmål som kirka ikke bør trå for tett inn i. Og det er uenighet innad i kirka, slik vi også har sett i debattspaltene i Avisa Nordland.
Da jeg fikk spørsmålet av journalisten i Vårt Land kjente jeg at jeg ble litt forlegen. Svaret mitt ble litt unnvikende. Jeg vet ikke hvordan Jesus ville ha ordlagt seg. Vi har ingen direkte Jesus-sitater å gripe til. Det er heller ikke mange andre ord i Bibelen som gir direkte svar. Journalisten presset meg til å prøve å forestille meg hva Jesus ville kunne ha sagt. En vanskelig øvelse. Det jeg endte opp med var: «Pass dere for grådigheten. Vis aktsomhet for naturen, slik at dere ikke misbruker Guds gave til dere». Det er ikke et bibelvers, og det er ikke veldig konkret. Betyr det en anerkjennelse av en biskop og kirkas ledelse ikke bør være for tydelige i aktuelle politiske spørsmål, som oljeboring i de utsatte kystområdene våre?
Spørsmålet er utfordrende og svaret er viktig. Jeg vil prøve ved å vise til en historisk parallell. For litt over to hundre år siden ble det kjempet en dramatisk kamp i det britiske parlamentet for å få slutt på slavehandelen. Det var en politisk kamp. Det dreide seg om å endre lovverket. Kristne og humanistiske idealister sto i spissen for kampanjen. Biskopene sa ingen ting. De henviste til at dette var et spørsmål om politikk og næringsliv. Engelsk nasjonaløkonomi var sterkt avhengig av slavetransporten fra Afrika. I dag vil vi si: Hvordan var det mulig at «den offisielle kirke» ikke sto sammen med dem som ville forby den umenneskelige handelen?
For stille det provoserende og litt naive spørsmålet igjen: Sa Jesus noe om slavehandel? Nei, han gjorde faktisk ikke det. I andre bibelpassasjer ser det ut som slavehold anerkjennes. Det oppfordres til at så vel slaveeier som slave skal forholdes seg til hverandre på en god og respektfull måte. Men systemet kritiseres ikke. Teologisk går det derfor an å forsvare slavehandel. Det har kirken ment i 1800 år. I dag ser vi at idealistene hadde rett og biskopene var blinde. De var bundet av sakens politiske karakter og de store konsekvensene for britisk økonomi og næringsliv. Det var ikke lett å vite hva som var rett, innelukket som de var i sin samtids «boble». I dag vil en samstemt kirke si at de leste ikke sin Bibel godt nok, for Jesus sier så mange og sterke ord om medmenneskelighet og det vi i dag kaller menneskeverd at også biskopene burde ha skjønt det!
Parallellen kan virke fjern og provoserende. For meg er den tankevekkende og styrende. Er klimaspørsmålene i all sin kompleksitet og med sine store økonomiske ringvirkninger i vårt samfunn, et spørsmål som skal overlates til det politiske lederskap og til et næringsliv som er styrt av sine egne, og med all respekt, snevre interesser? Vil vi en dag våkne opp og spørre hvor var som ikke tidligere satt foten ned og fant helt nødvendige, alternative energikilder? En dag når klimaet kan ha kommet sånn i ubalanse at det har forrykket livsbetingelsene i verdenssamfunnet. Eller lokalsamfunn som blomstret i oljeboomen, ligger brakk fordi en hadde ødelagt livsgrunnlaget og forspilt mulighetene til alternativ og langsiktig utvikling.
Vi vet ikke helt hvordan ting vil se ut utenfor vår «tidsboble». I kirka mangler vi de entydige ordene som gir de enkle svarene. Men det står mye om skaperverk og natur og ydmykhet og måtehold. Hvordan dette skal forstås og overføres til dagens situasjon er vi både usikre på og uenige om. Men for egen del har jeg valgt å støtte dem som er i mot petroleumsaktivitet i våre sårbare områder og de som lengter etter andre økonomiske og politiske løsninger. Derfor bærer jeg gjerne ved til dagens vardebrenning, mens fortsetter den etiske debatten i og utenfor kirka.

tirsdag 19. februar 2013

Samlivsetikk og Kirkens enhet

Jeg har vært med i Bispemøtets samlivsutvalg, som mandag 11. februar la fram sin innstilling.

Innstillingen skal nå behandles i Bispemøtet før saken oversendes til Kirkerådet. I et seminar i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten holdt jeg et innlegg med temaet: «Kirkens liturgier. Hvordan kan vi leve med uenighet?».

Det er viktig for meg å understreke at det finnes bibelske modeller for hvordan en kan bevare enheten i kirken på tross av dyp teologisk uenighet og på tross av forskjellig praksis. Den felles avhengighet av Guds nåde i Jesus Kristus er her avgjørende.

Les innlegget her!

fredag 8. februar 2013

TALE – SAMEFOLKETS DAG – ARRAN OG KJØPSVIK 6 FEBRUAR 2013



Vuorbbe biejvijn!
– Gratulerer med dagen!
– Det er en stor ære å få tale her i dag i Divtasvuona suohkan, midt det lulesamiske kjerneområde i vårt bispedømme.

Dette er en viktig dag for hele det samiske folket. Det er det for Sapmi.

Det er også en viktig dag for alle nordmenn – og for Norge.

Det er en moderne nasjonaldag for et gammelt folk.
 
 
 









 

Dagen er ikke gammel. Den ble feiret for første gang for 20 år siden. Og den viser tilbake til en hendelse som enda ikke er passert 100 år: Det første samiske landsmøtet i 1917.


Dagen er offisiell flaggdag for hele Norge. Det ble den for ti år siden. Og mange steder vaier det vakre samiske nasjonalflagget.

Selv om nasjonaldagens historie er kort, er samefolkets historie lang. Og stolt.

Men det er også en historie fylt av smerte. To folk på samme territorium er aldri lett. Å være minoritet er alltid vanskelig. – Det har samefolket fått erfare.

Majoritetskulturen viser nesten bestandig mangel på respekt. Den oppfatter seg som «normal» og «riktig» - og minoritetskulturen som «spesiell» og «annerledes». Minoritetskulturen må tilpasse seg. Den må tåle nedverdigelse og undertrykkelse. Latterliggjøring og neglisjering.

Majoritetskulturen kan i sin uforstand, med de beste intensjoner, tvinge minoritetskulturen til assimilering. Til å gå opp i majoritetskulturen. – Her er ofte språket en avgjørende faktor. Fornorskningspolitikken står som et grelt eksempel på slik uforstand. Og det er ikke lenge siden! Språket/språkene var på vei ut – og med kom selve kulturgrunnlaget under press.

For språket er identitetsbærende. Derfor kampen om språket så viktig.

Noen av oss lengter etter en ny pinsedag. Jeg nevnte det da jeg ble vigslet til biskop – også for den samiske befolkningen i Sør-Hålogaland: at språket bare kom dettende som en åndens gave. Det har dessverre ikke skjedd. Å lære et nytt språk er en møysommelig oppgave, slik jeg selv har erfart som «fremmedarbeider» i en japansk kirke i 12 år. Det var ingen snarvei. Det var hardt arbeid.

Apropos pinsedag, så er faktisk en av tekstene for denne dagen, nettopp hentet fra Apostlenes gjerninger hvor det fortelles om det store pinseunderet. Der hvor apostlene talte i Jerusalem og folk forsto hva de sa! Men det var ikke fordi alle plutselig forsto apostlenes språk, men fordi apostlenes tale kom til dem på deres eget språk. Det var Åndens simultanoversettelse til alle de språkene som var samlet på tempelplassen – og det var ikke få.

Dette er en guddommelig bekreftelse på at alle språk er likeverdig. Alle språk er like viktige. Alle språk har sin guddommelige anerkjennelse. –

Og det betyr at alle kulturer er likeverdige. Alle kulturer har sin verdi. Sitt særpreg. Sin skjønnhet.

En nasjonaldag gir oss anledning til å ta fram de store ordene om identitet og verdier.

En nasjonaldag er viktig for et folks identitet. For selvfølelsen. For historiefortellingen. For tradisjonsbevaringen. For tradisjonsutviklingen. Derfor er 6. februar viktig.


6. februar burde bli vår nye helligdag i HELE NORGE. En nasjonaldag hvor hele den norske befolkningen kunne ta del i denne markeringen. Slik at vi som ikke er samer, kan dele gleden sammen med dere. Og utfordres til å tenke over vår feiles historie. Hva det har vært av overgrep og likegyldighet. Og hvordan vi nå med respekt og likeverd, kunnskap og vilje, i fellesskap kan utvikle vårt «samliv».

Her spiller symbolene en viktig rolle. Vi har nevnt språket og flagget og nasjonaldagen. Og vi ser nye symboler. Navneskiltene for eksempel. Jeg kommer fra Boddodjå og er stolt hver gang jeg kommer inn til byen og ser de to navnene side om side. Slik er det her i Divtasvuon og nå skal det også bli i Habmer.

En nasjonaldag vender seg også framover. Med historien med oss i bagasjen, reiser vi inn i et nytt område – med to folk som skal fortsette å utvikle seg på det samme territoriet.

Gratulerer med dagen

Gud velsigne dere.

Gud velsigne oss alle.