LITEN GRUNN TIL JUBEL?

Pater Haavar Simon Nilsen hadde en kronikk i forbindelse med reformasjonsjubileet i Klassekampen den 11. april med overskriften: Ingen grunn til jubel. Artikkelen er også gjengitt på Verdidebatt.no. Her er min kommentar.

Liten grunn til jubel?

Pater Haavar Simon Nilsen har rett i at det er liten grunn til jubel over det som skjedde for 500 år siden. Og vi har kanskje jublet i meste laget i den lutherske historietradisjonen. Når det gjelder forholdet til Den katolske kirke er det ingen grunn til å juble. At saken ble satt på spissen og Luther fordømt som kjetter og lyst i bann, er en tragisk side ved denne historien. At Luther på sin side utviklet et nærmest paranoid forhold til den sannhet han hadde oppdaget og så på all motstand og alle motstandere som en del av det apokalyptiske endetidsdramaet med paven som selveste inkarnasjonen av Antikrist, hører med i denne religionsstridens tragiske historie. Det er ikke mye å feire. Det er ikke mye å juble for. Det er ikke mye å triumfere over. Verken på katolsk eller luthersk side.

Forenklet historieskrivning

Det er dessverre også liten grunn til å juble over Haavar Simon Nilsens bidrag. Jeg må nok, ikke så lite motstrebende, innrømme det. Det er i og for seg ikke overraskende at Nilsen framholder et tradisjonelt, katolsk syn på kirkens enhet som forutsetter at alle andre kirkesamfunn må slutte seg til Den katolske kirke som det konkrete, historiske uttrykk for den kirke Herren selv velsignet ved utvelgelsen av de tolv apostlene. Dette gir kirka "eintydig retning, truverd og identitet". En skal ha en rimelig raus forståelse av historien for å kunne gjengi Den katolske kirkes historie både fortid og nåtid en slik forenkla formel. 

Kirkas sammensatte historie

Er det ikke nødvendig å beskrive denne historien som sammensatt, motsetningsfylt og vinglete. For det går an å beskrive den også som en maktas og undertrykkelsens historie. Fjernt fra den kjærlighet og ydmykhet Jesus påla sine apostler og etterfølgere. Det gjelder så vel den katolske kirke. Tidvis styrt av maktglade, selvopptatte og selvforherligende paver i et autoritært system som har undertrykt både sannheten og rettferdigheten. Som det også gjelder den lutherske kirke med biskoper og prester som lydige redskaper for autoritær fyrstelig og kongelig makt.

Økumenisk ydmykhet og visjon

Åpner ikke denne siden ved historien for ydmykhet både overfor eget kirkesamfunns historie og for vurderinga av andre kirkesamfunn? Er det ikke en slik erkjennelse som endelig vokste fram i løpet av det forrige århundret både takket være den økumeniske bevegelse på protestantisk side og det teologiske nyværet som det andre Vatikankonsil skapte? Er det ikke dette nye lyset som gjenspeiles i fellesuttalelsen fra Lund i forbindelse med minnemarkeringa for reformasjonen? Underskrevet 31. oktober i fjor av pave Frans og presidenten i Det Lutherske Verdensforbund, biskop Munib Younan som en start på reformasjonsåret. 

Nattverden som et hovedtema

Det er langt igjen. Sett med mine protestantiske øyne er det Den katolske kirkes manglende vilje til å åpne nattverdbordet for medlemmer i andre kirkesamfunn, som er den store praktiske markøren for manglende enhet i felles ydmyk tro på mysteriet i sakramentet. Og i dette mysteriets dype hemmelighet ligger kanskje også muligheten til en gang å kunne feire nattverd sammen? Vil Den katolske kirke kunne bevege seg i en slik retning? Det ser dessverre ut som en umulighet i dag. Men historien viser at store endringer er mulig.

Når homofilispørsmålet kommer i vegen

Nå mener Nilsen Den norske kirke gjør det vanskelig for seg selv og "går baklengs ut døra og rommet for kyrkeleg einskap" når den har vedtatt en vigsel for likekjønnede par. Jeg har forståelse for at dette enkeltspørsmålet oppleves som en økumenisk utfordring. Det har vært et gjennomgangstema i diskusjonen rundt anerkjennelsen av homofilt samliv i Den norske kirke så lenge jeg har vært med i debatten. Det som imidlertid er litt uventet i Nilsens innlegg er den vekt han legger på denne saka som en pastoral utfordring i Den norske kirke. Det splitter det interne bønnelivet og "gjer lutherske truande framande i si eiga kyrkje". Ja, medlemmer "står i fare for å misse trua". 

Såre og vanskelige spørsmål

Dette er såre og vanskelige spørsmål som jeg vet både biskoper og prester er opptatt av. Hvordan holder vi fast på vår felles tro på Kristus og samtidig er så uenige om hvordan vi skal forstå homofilt samliv og legge til rette for at det kan ha full kirkelig aksept? Den norske kirkes høyeste organ, Kirkemøtet, har fattet sin beslutning. Til glede for mange. Og til sorg for mange. Det siste har Nilsen rett i. Men hva betyr Nilsens fokus på sorgen hos dem som har vanskelig for å akseptere dette vedtaket i en økumenisk kontekst? Når det er Kirkemøtets vedtak om en liturgi som også inkluderer likekjønnede, som mer enn noe annet synes å begrunne hans manglende vilje til jubel over de økumeniske framskritt vi har sett? Er vi da tilbake i en situasjon hvor det er det andre kirkesamfunnets "elendighet" og meldinger om interne uro som skal styre arbeidet for større grad av enhet? Da vil jeg spørre tilbake til Nilsen: uroer det han ikke at så mange homofile føler seg oversett og tilsidesatt i hans kirkesamfunn? At så mange kvinner føler seg underkjent som del av Guds skaperverk ved at de ikke kan få bli prester? At kirkens syn på prevensjon skaper så mange lidelser ikke minst i utsatte kvinners liv? Hvor mange som har forlatt Den katolske kirke av disse og liknende årsaker vet jeg ikke. Overskrifter forteller at det antakeligvis er mange. Mange har mistet frimodigheten på kirkas og troens vegne. Tar du med den virkeligheten som filmen Spotlight tar opp (jeg så den nettopp), har Den katolske kirke skapt et moralsk problem ikke bare for sin egen kirke, men for alle kirker. 

Nåde, håp og jubel

Det er liten grunn til jubel over det som skjedd for 500 år siden. Det er liten grunn til jubel over mye av det som skjer i kirkenes verden i dag. Personlig er jeg glad for at Den norske kirke tok skrittet og kan la homofiles kjærlighet få den kirkelige anerkjennelsen som den nye ekteskapsliturien er et uttrykk for. Jeg er lei for at ikke alle ser det som meg. Men jeg anerkjenner at dette er et vanskelig teologisk og åndelig spørsmål for mange gode kirkemedlemmer. Mitt håp er at vi kan stå sammen i en felles erkjennelse av at nåden i Jesus Kristus, på tross av uenighet, binder oss sammen til et forsonet fellesskap. Slik det første apostelmøtet/kirkemøtet (Apgj 15) greide å holde sammen de som følte seg forpliktet på hellighetsloven og de som ble fritatt fra dette "renhetsregimet". Ligger det i denne erkjennelsen også en spire til et håp om at vi en gang kan samles ved et felles nattverdbord. Og sammen juble over den nåden vi alle er avhengige av - og som Luther i sin tid og på sin måte la så stor vekt på.