onsdag 3. mai 2017

1.MAIPREKEN I BEKKELAGET KIRKE 2017: BARMHJERTIGHET OG RETTFERDIGHET


PREKEN 1.MAI – BEKKELAGET KIRKE 2017 – Luk 6,31-36; Jes 58,6-10 (1Joh 4,16-21)

2017 er et jubileumsår! I vår kirke er vi opptatt av Luther. Det er 500 år siden reformasjonsprosessen startet med tesene mot avlat i 1517.

Og siden vi feirer 1. mai la oss bare minne at 1917 var det store revolusjonsåret. Tsarens Russland ble til Lenins og Stalins Sovjetunionen. Det feires vel av forståelige grunner ikke av så mange i dag

Men fordi vi fortsatt feirer 1. mai i Norge, så la oss minne om at det i år er 70 år siden denne dagen første gang ble feiret som en offentlig høytidsdag i vårt land. 1. mai hadde vært den internasjonale sosialistbevegelsens markeringsdag fra slutten av 1880-åra. Allerede 1890 gikk det første 1.maitoget ut fra Youngstorget her. Med det radikale kravet om 8-timersdag: 8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers frihet. Arbeidernes kamp dreide seg om mer enn arbeidstid. Den dreide seg om livskvalitet og det vi i dag kaller menneskeverd.   

Begeistringen for den nye høytidsdagen, som Arbeiderpartiet innførte i 1947, var nok ikke like stor i alle deler av samfunnet – og den har hatt vanskelig for å etablere seg som kirkelig høytidsdag.

Kirken og arbeiderbevegelsen har hatt et anstrengt forhold opp igjennom tiden, selv om det er viktig å ha et nyansert syn på denne spenningen. Dagens prekentekst bringer oss rett inn i sentrum av dette spenningsforholdet. Den er hentet fra sletteprekenen til Lukas. Hans utgave av bergprekenen.

Det er en radikal tale. Og hos Lukas tydeligere fokusert mot sosiale forhold.

For det første: Jesus sier radikale ting om forholdet mellom mennesker. Du skal elske dine fiender! 

Der en stor utfordring i et reformasjonsjubileum: Luther hatet kanskje ikke pave Leo X personlig, men du verden så mye hatspråk og liderlige karikaturtegninger det ble av hans identifikasjon av paven som selveste Anti-Krist! Tenk om Luther hadde skapt et kjærlighetens språk i forhold til sine meningsmotstandere og kirkepolitiske fiender! Da hadde verden sett annerledes ut! Ikke bare i kirkenes verden, men også i samfunnet vårt.

For det andre: Jesus sier radikale ting om rikdom, penger og renter: «lån bort uten å vente noe igjen!» sier han her - og tenk om kristenheten hadde fulgt Jesus! –  Her var Luther faktisk delvis på linje med Jesus: Han var motstander av åger-renter, det vil si at du skulle kunne tjene på utlån!  Og da den moderne industrialismen og kapitalisme for alvor slo inn i vårt land var faktisk mange prester kritiske, og forsvarte arbeidernes rettigheter mot de pengegriske kapitalistene. - Det ble betydelig vanskeligere etter revolusjonen i Russland i 1917.

Et tredje tema som har hatt stor symbolverdi som splittelsestegn hele vegen, er kirkas snakk om barmhjertighet. Jesus stiller det opp som en hovedsetning i teksten vår. Som et ideal: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig». Arbeiderbevegelsen har aldr likt begrepet barmhjertighet for det har bekreftet maktforholdet mellom de som har og de som ikke har. Slik ordet er blitt forstått også i kirka. Som en kjent Oslo-prest sa før forrige århundreskifte: «Er det velgjørende for mottakeren av en gave å beveges til takknemlighet, så er det ikke mindre velgjørende for giveren å øve barmhjertighet» (Korgh-Tonning).

Å være gjenstand for andres barmhjertighet skaper gjeld: takknemlighetsgjeld. Også takknemlighetsgjeld skaper avhengighet. Den sementerer makt- og avmaktsrelasjoner. Arbeiderbevegelsen har villet vekk fra barmhjertighetens onde sirkel og klamme hånd – og har krevd rettferdighet: Som anstendig lønn for sin del av produksjonutbyttet. Som sikring av sine livsbetingelser i form av fritid og hvile.

I første omgang sto det om offentlig fattighjelp. Kirkens kritikk var ganske massiv: Å bryte det naturlige båndet mellom rike og fattige, svekker de fattige fordi det utdyper de sosiale forskjellene, og skaper sosial uro og splittelse i folket.

Fra kirkens side var konklusjonen klar: Nettopp det personlige forholdet mellom den trengende og den givende er en avgjørende forutsetning for det gode samfunnet. Sett fra arbeiderbevegelsens side var det derimot slik at barmhjertigheten ble stående i vegen for rettferdigheten nettopp ved et slikt personlig forhold.

Dette var ikke bare en førkrigsdebatt. Bare så det er sagt. Vi finner det faktisk igjen for eksempel hos den kjente biskopen fra krigens dager, Eivind Berggrav. Han var svært skeptisk til den modernisert utgave av offentlig fattighjelp, nemlig ambisjonen om en statlig drevet velferdsstat. Den manglet nettopp barmhjertighetens indre varme. Berggrav ønsket å bygge ut det private og frivillige omsorgsarbeidet, med den kirkelige diakonien som en avgjørende drivkraft – for hele samfunnsveven.

Og vi kan konkludere: Så er de da fiender disse to: barmhjertigheten og rettferdigheten?  Og med det undergraves også vår tro på Guds barmhjertighet? For Jesus sa jo: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig»? – Men sånn kan det jo ikke være. Er det da ikke heller stikk motsatt? Kirkas problem er ikke at den fokuserer på barmhjertighet. Problemet er at den ikke har tatt Guds barmhjertighet på alvor – og henfalt til et samfunnssyn som har bekreftet maktforhold og skapt avhengighet og urettferdighet.

For Gud vil rettferdighet. Hans barmhjertighet kan ikke løsrives fra rettferdighet mellom mennesker. «Som dere vil andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem». Ordene om fiendekjærlighet er det mest radikale uttrykk for dette. Ordene om ikke å be om å få igjen penger du låner ut er en praktisk og dramatisk konsekvens.

Og hørte dere ikke det vi leste fra Jesajaboka – om fasten – det alvorligste, menneskelige forsøket på å stille seg inn under Guds vilje. Men det dreier seg ikke om kortvarige fromhetsøvelser hvor jeg og mine ting og mine følelser står i sentrum:

Det dreier seg om å: Løse urettferdige lenker. Sprenge båndene i åket. Sette undertrykte fri. Dele brød med sultne. La hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Se til den nakne og kle han.    

Det er som å høre Jesu egen programtale da han stiller opp i synagogen i Nasaret (kap 4) og leser fra den samme Jesajaboka: «Herrens ånd er over meg og jeg skal forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg til å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri – og rope ut et nådens år fra Herren»

Har dere tenkt på hva det norske begrepet barmhjertighet egentlig betyr? Jeg har alltid tenkt: Barm og hjerte: Skikkelig heftige følelser altså inne i meg. Barmhjertighet har en litt mer komplisert etymologi:  be.., er en forstavelse som betyr for/til, ..arm betyr fattig, og hjertet er mer enn følelser, det er hele registeret: følelser, kunnskap, innsikt, holdninger, vilje, handlinger

Fra gresken som Lukas skriver, betyr det mer å lide med – klage med – rope og handle for å forandre. Barmhjertighet har noe med identifikasjon å gjøre. Den sier noe om ståsted. Ikke ovenfra og utenfra. Men nedenfra og innenfra.

Det dreier seg om å ha hjerte for eller med den fattige som da bare ikke er den som har dårlig råd, men som er utafor, den undertrykte, den blinde, den nakne, den sultne, den hjemløse, den fremmede. Så vidt er ordet.

Det er et sånt hjerte den barmhjertige Gud har! Og det er sånt hjerte Gud vil vi skal ha. Og her kommer et paradoks inn: For Gud spør faktisk ikke etter følelsene til den barmhjertige! Heller ikke hvilken tro han eller hun har. Heller ikke hvilke motiver hun har.

Det er jo hele poenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan (kap 10). Jesus gjør en uren, uglesett og fremmed outsider til helten i fortellingen om hva det vil si å være den gode naboen – den gode nesten.  – I dag ville det ha vært en muslim…? For hundre år siden en «ussel» arbeider.

Kanskje ville forholdet til arbeiderbevegelsen vært en annen i vår historie om kirka hadde representert en slik type barmhjertighet…. En kirke som ville ha sett virkeligheten nedenfra. En kirke som ikke bekreftet makt og avmakt, men som hadde gitt de maktesløs oppreisning, likeverd, frihet. Rettferdighet. For barmhjertigheten er ikke rettferdighetens fiende. Barmhjertigheten er rettferdighetenes innerste og dypeste kilde – for den ser og forstår «de fattiges» virkelighet og trår inn i den! Den solidariserer seg med den.

Som Gud har vist sin barmhjertighet ved å trå inn i vår verden gjennom Jesus Kristus. Påskens dramatiske mysterium, som vi fortsatt lever i, er nettopp den guddommelige barmhjertighetens og rettferdighetens dypeste mysterium.

Vi kan ønske historien annerledes. Luthers historiske fremferd hefter det mye ubehag ved. Den sosialistiske revolusjonen ble et kaldt, autoritært undertrykkelsesregime. Kirka skulle møtt arbeiderbevegelsen på en annen måte. Kirka skulle ha sett tydeligere det rettmessige i et krav om en velferdsstat som omfattet alle - uten å skape den personlige takknemlighetsgjelda.

Og i dag? Vi er kommet langt – med rettferdig ordninger for det meste og for de fleste i landet vårt. Norge er kåret som verdens lykkeligste land. Og mange føler vi ikke trenger 1. mai lenger. Men vi trenger 1. mai for å reise radikale spørsmål: Har grådighet tatt overhånd? Er utbytte og profitt er blitt viktigere enn medmenneskelighet og vilje til å dele, ja fordele våre goder?  Er vi blitt selvopptatte livsnytere som lukker «hjertene» og ikke lenger ser uretten som store deler av menneskeheten rammens av og ikke hører ropet fra et skaperverk med pustebesvær. Er vi blitt redde og proteksjonistiske? For framtida? For flyktninger og innvandrere? Det siste er tankevekkende nok en tapersak i dagens politiske klima.

Her kunne jeg tale meg varm: Om mennesker i blant oss som norske myndigheter nekter eksisterer. Mennesker i Limbo, ureturnerbare og papirløse. For sånn tolkes lovene våre når rettferdigheten mister sin forankring i barmhjertigheten.

Derfor er 1.mai viktig. Også for kirka. 1.mai er en påminning om at vi skal høre de rop og se den nød som Gud ser og være medmennesker i solidaritet og nestekjærlighet. Utvikle og styrke rettferdigheten. Det utfordrer Jesus oss til med de sterke ordene om barmhjertighet: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig».

God 1. mai!

Evangelieteksten for 1.mai: "Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei, elsk dere fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertig, slik deres Far er barmhjertig."
Ellers viser jeg til to viktige bøker:
Nils Ivar Agøy: Kirken og arbeiderbevgelsen - Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Aud V. Tønnessen: "..et trygt og godt hjem for alle"? Kirkelederes kritikk av velferdsstaten etter 1945.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar